Røyk og reis!

Lufta er for alle kan bety så mangt?

 

Ja, jeg røyker. Mer enn jeg burde. Men bortsett fra å lukte ganske usympatisk etter å ha tatt meg noen trekk, holder jeg stort sett elendigheten for meg selv. Jeg er blitt flink til ikke å kaste sneiper på gata, jeg er blitt et vanlig skue på balkongen til folk jeg besøker, og jeg synes det er helt greit. Jeg har innsett at det er en menneskerett å være røykfri, og respekterer de som vil slippe å trekke in min røyk.

 

Jeg ble forbannet da røykeloven kom, nå hyller jeg den når jeg snakker med utenlandske venner. Jeg kunne faktisk aldri tenkt meg å gå tilbake til tiden før røykeloven. Her om dagen dumpet jeg inn på et utested der det tilsynelatende var "lov" å røyke - over alt. Etter fem minutter klarte jeg ikke mer! Jeg måtte ut og ta noen trekk frisk luft!

 

Det jeg overhodet ikke kan fordra, er røykerhets. Det er nemlig for lengst også blitt en menneskerett å kritisere røykere. Å få høre at man lukter, å få høre at det er usunt, er nok vennlige advarsler fra de nærmeste. Men å beskylde røykere for å senke produktiviteten i bedrifter er uten tvil å ta hardt i.

 

I det siste har det dukket opp meninger og skriverier om at røykere ikke bør ansettes, at de bør få trekk i lønn for å ta røykepauser, eksemplene er mange. Det er lite trolig disse virkemidlene vil være effektive, så lenge ikke alle bedrifter følger de samme reglene. Mennesker lar seg motivere mye mer av gulrøtter enn av straff. Kanskje en annen løsning ville vært å ta imot røykere med vidåpne armer, og heller tilby dem et kurs for å slutte? Da blir bedrift og ansatt i det minste samspillere, og røykeren føler seg ivaretatt, ikke utstøtt.

 

Til de som tror at røykere fra samme bedrift er tause når de tilfeldigvis møtes for å dampe, er tause, rekk opp en hånd! Jeg har bestandig opplevd røykerommene / røykegatehjørnene som en sosial og ikke minst faglig plattform, der man i kraft av å ha blitt henvist til en liten jordflekk, kommer i nærkontakt med kollegaer. Jeg har fått idéer, kritikk og innspill til saker på røykerommet. Jeg har ikke minst møtt kolleger fra andre avdelinger, og fått et innblikk i deres arbeidshverdag.

 

Til de som mener røykere bør trekkes i lønn: hva med at røykerne betaler mindre inn til pensjon? Vi kommer jo til å dø tidligere, uansett...

Ferdig med Facebook

image4

(Eller en tørrlagt Facebook-misbrukers betroelser)


Jeg fikk tilbud om å prøve. Jeg ble hekta. Det har vært tøft, men jeg skal aldri røre Facebook igjen.

Det skjedde i midten av april. En venninne jeg hadde god tillit til sa: - Prøv heller Facebook, det er mye morsommere!
Etter noen runder med skepsis klarte jeg ikke å motstå lenger. Jeg fikk min egen profil, "vennene" strømmet på. Først noen dusin, så fikk jeg nye "venner", enda flere, folk jeg så vidt hadde møtt, gamle bekjente. Jeg fikk min plass i miljøet.
Jeg begynte å legge ut bilder av meg selv og andre. Ferieminner, Kodak Moments fra fester, flere og flere personlige opplysninger, planer, arrangementer jeg skulle delta på, og meldte meg inn i undergrupper.
Og fikk stadig flere "venner".

Det tok mye av min tid. Fritiden ble bindingstid foran PC-skjermen. Abstinensene vokste for hvert øyeblikk jeg ikke var online. Kom det ikke nye "venner" til, måtte jeg invitere nye, ikke bare for å føle mitt eget ego vokse i takt med "venne"-barometeret, men også for å få en bekreftelse på at jeg lett kunne overbevise andre om at dette var et nødvendig onde, og i samme slengen konsolidere fellesskapsfølelsen det gir å være flere i båsen.

Etter hvert oppdaget jeg at Facebook ikke gjorde meg lykkelig, snarere tvert imot. Fritid, jobb... Jeg lot ikke en eneste mulighet gå fra meg. Rundt meg så jeg flere og flere kollegaer synke i samme rus og avhengighet som meg selv. Det hele så ganske trist ut.

Elendigheten kulminerte i et morgenmøte på jobben, da jeg fikk høre av en nær kollega: - Ja, du, Øystein, du er i hvert fall ikke redd for å kline ut hele privatlivet ditt på Facebook!

Kortslutning i synapsene på direkten:
hele min person var blitt allemannseie, mitt privatliv hadde blitt offentlig, alt jeg kunne fortelle om meg
selv var lest og sett fra før... Jeg hadde aktivt sørget for min egen identitetsfrarøvelse, i en digital Verden der ingen ting i ettertid kan viskes ut. Et skremmende faktum som gjorde at jeg måtte ta en avgjørelse.

På den ene siden sto den virtuelle Øystein med 250 "venner" som tryglet om å få beholde sin plass i det berusende nettverket. På den andre, den levende Øystein med 25 VENNER, som heller deler sine erfaringer over en dobbel
cortado eller en telefonsamtale i sofakroken.

Den levende utgaven av meg klarte etter en hard slåsskamp å overvinne den virtuelle. Det ble tøffe tak. Og selv om den virtuelle utgaven av meg fortsatt ligger ute i Cyberspace og bare venter på å bli vekket til liv igjen (det jeg har lagt inn, blir aldri borte, se det som en nettvettig advarsel, kjære leser), lever jeg fortsatt i beste velgående, ti dager etter at Facebook for min del ble et tilbakelagt kapittel.

Vennene mine finner jeg ikke i fjesboka. Dem finner jeg i telefonboka.

Velge og vrake

Om kort tid skal Forsvarsdepartementet legge fram sin innstilling til fremtidig valg av militære transportfly, for Stortinget. De gamle Hercules-flyene er slitne, de utgjør et lett bytte ute i krigsområdene, de er blitt en trussel for seg selv, 40 år etter at de ble tatt i bruk.
Uansett hvor mange hundre millioner skattepenger som skal gå med til vedlikehold, vil de gamle arbeidsjernene aldri kunne matche dagens høyteknologiske alternativer.

Forsvaret trenger nye fly for de neste 40 årene. Tre milliarder kroner må på bordet for å skaffe fire nye transportfly. Tre milliarder er mye penger. Derfor er det naturlig at alle som har fly å tilby, blir betraktet i konkurransen. Problemet er bare at det i dag finnes to alternativer. På den ene siden, Lockheed Martin’s nye Hercules, som bortsett fra navnet og utseendet, har lite til felles med forgjengeren. Og så er det Airbus A400M. Et teknologisk vidunder som ikke har lettet fra tegnebrettet ennå.

Men situasjonen er blitt så akutt at Forsvaret trenger nye fly nå. Og det betyr nå med en gang.
Derfor er det høyaktuelt med en såkalt hurtiganskaffelse. Det betyr å kjøpe fly som allerede finnes der ute. US Air Force har bestilt så mange Herculesfly at de kan avse fire stykker til det norske luftforsvaret. Dermed kan Forsvarsminster Anne-Grethe Strøm-Erichsen (Ap) løse saken fort.

Men siden tidsperspektivet er så langt som det er, vi snakker om de 40 neste årene, er det nærliggende å spørre om en kriseløsning er forsvarlig på lang sikt. Airbus føler seg dolket i ryggen, enkelte politikere snakker om rehabilitering av de gamle Herculesflyene. Men det tilbakevendende spørsmålet blir: har vi råd til å vente? Har vi råd til å leie fly til de oppdragene Norge har forpliktet seg til å delta i? Pengene flyr mens flyene står på bakken.

Svaret fra departementet på spørsmålet om vi kan vente, er høyst sannsynlig nei. Stortinget blir dermed nødt til å votere eller forkaste et forslag om hurtigkjøp av Herculesfly. Forkaster de folkevalgte dette, blir spørsmålet hvordan vi skal klare oss uten, i en periode på kanskje ti år. Og selv om de pasifistiske kreftene i noen av oss sikkert roper høylytt om å la være å kjøpe nytt militært utstyr, er det nå engang slik at internasjonale forpliktelser skal holdes.

De gamle Herculesflyene er blitt for gamle. Forsvaret er i tidsklemma og må skaffe nye fly raskt. Det finnes pr i dag et eneste alternativ.

Med andre ord: Norge må vrake. Men kan ikke velge.
image2

Svenskens Ankommende Strategi

Hvordan ser fremtiden ut for SAS?
(foto: Øystein Løwer)

I vinter møtte jeg Mats Jansson. En høy, svensk og svært imøtekommende gentleman, den nye toppsjefen i SAS.
Det første jeg la merke til var hvor uredd han var for spørsmål han ikke hadde fått på forhånd. I forkant av intervjuet, det første han ga til et norsk medium etter å ha tiltrådt, hadde hans pressekontakter insistert på punkter han ikke ville, eller ikke ville kunne, svare på. Mitt prisipp er at jeg som journalist har lov til å spørre, så får heller intervjuobjektet la være å svare.

Han møtte meg altså åpent, i sterk kontrast til sin forgjenger. Jørgen Lindegaard opplevde jeg ofte som defensiv og skeptisk til journalistene. Denne gangen fikk jeg møte en mann med en helt annen instilling. Kanskje ikke så rart, Mats Jansson er gift med en journalist. Derfor lovte han meg også at han alltid personlig ville fronte selskapet overfor pressen - i gode og onde dager.

Under intervjuet fikk jeg ikke så mange konkrete svar om hvilke planer han hadde for fremtiden til SAS. Snarere at han var i ferd med å legge planene. Det skulle han komme tilbake til i mai, sa han. Nå har mai kommet, og det samme gjør strategiplanen.
Vi journalister venter i spenning.
De ansatte venter i frykt. 
De reisende kan være forventningsfulle.
For hovedkonklusjonen jeg trakk den gangen var at Jansson ville rette alt fokus i selskapet mot kundene, mens de ansatte ikke kunne føle seg trygge i et marked i konstant utvikling. Flybransjen møter minst en ny uforutsigbarhet så fort man tror man har kommet over den forrige.

Vi vet ikke noe konkret om strategien til Janssons SAS per i dag. Men vi kan i det minste ane hvilken linje han har tenkt å følge. Han virker beslutsom og tøff.
I dag ble det nemlig kjent at samtlige rundturer mellom Stockholm og København, samt Oslo og København, ikke lenger skal drives av SAS Danmark,  slik den danske delen av  selskapet hadde enerett til fram til i dag.  Nå skal henholdsvis SAS Sverige og SAS Norge (SAS Braathens) ta over, 
fordi de vil kunne drive rutene på en mer lønnsom måte. De som opererer billigst, får gjøre jobben. Dermed mister 200 SAS Danmark-ansatte jobben. At dette er en umiddelbar straff til de ansatte som streiket ulovlig i SAS Danmark for kort tid siden, er lite trolig.
Aksjonen kostet riktignok SAS 100 millioner kroner, men dette  ha vært planlagt over lengre tid. 

Sett i et større perspektiv... Kan dette være starten på en langsiktig plan der man etter å ha "bolagisert", det vil si etter å ha splittet opp "gamle SAS" i flere datterselskaper, nå setter selskapene opp mot hverandre i en intern konkurranse? En slags situasjon der hver rute blir lagt ut på anbud, slik at det selskapet som kan drive ruten billigst, får drive den?

Har det selskapet som på en unik måte klarte å forene tre nasjoner, plutselig "vrengt jakka", og gjort de tre landene til arge konkurrenter i et selskap som bare et gammelt navn binder sammen?

Mens vi venter på SAS-konsernets strategiplan, er det lov å tenke høyt. Dette er, som sagt, rene spekulasjoner fra min side.
 
Trolig håper de ansatte at jeg tar feil.

BU-hu!

To nære venner tok sluttpakken sin og gikk. De hadde fått nok. Nok av det de kalte et klasseskille mellom tidligere SAS-ansatte og oppkjøpte Braathens-folk.

 

Begge hadde et brennende engasjement i Braathens. De fortalte meg ofte om hvor artig det var å jobbe i lille Braathens, å stadig overraske storebror SAS, å ta skippertak med resten av familien når det trengtes.

 

For Braathens var en familiebedrift. Ikke bare for de som bar Braathens-navnet i passet, også for de som bar det på brystlommen.

 

Da SAS kjøpte Braathens og den norske delen av SAS ble nye SAS Braathens var det mange som gråt - og jublet. Noen mente det var fint at begge navn ble ivaretatt, noen mente det var uhyre lite smakfullt å blande sammen to motsetninger på den måten. Noen så sin fremtid skånet, andre sin fortid tilsølet. Det er ikke til å komme unna at sammenslåingen mellom SAS og Braathens førte til mange problemer: Interne stridigheter, bedriftskulturer på kollisjonskurs, lista er lang. Men etter fusjonen har det også blitt billigere å fly for oss reisende - dog mye takket være en ikke ukjent Herr Kjos som ikke kunne DY seg.

 

Vel- fusjonen er ved veis ende. SAS Braathens har fått sin egen bedriftskultur, sin egen identitet. Fremdeles strider noen imot, men de fleste har innsett at det ikke finnes noen vei tilbake til gamle dager. Og så forsvinner Braathens-navnet. Det kommer vel neppe som en bombe. Navnet SAS Braathens vil bli husket som en midlertidig løsning slik at ingen skulle føle seg oppslukt av den andre part.

Men hva nå? Igjen sitter Braathens-ansatte med den tidligere konkurrentens uniformer. Braathens-navnet er snart en saga blott, og et stort kapittel norsk luftfartshistorie forsvinner for godt.

 

Det er litt vemodig. Braathens var "the Norwegian flag carrier".

Og når det gjelder mine to venner, sier de begge. "Vi ble ansatt i et selskap, og endte opp med å jobbe for fienden. Da finner vi heller noe annet å gjøre".

Hilsen Øystein.

Fly forbanna!

Når flygende personell går til streik rammer det forbrukerne minst like hardt som det presser ledelsen?

Med bildene av uendelige køer med fortvilede passasjerer på Kastrup ferskt i minne, er det nærmest ufattelig at bildene går i reprise - bare ett år senere.

I fjor var det pilotene i SAS Danmark som satte seg på bakbeina, denne gangen er det de kabinansatte i den danske delen av selskapet som sier ?nok er nok?. For oss passasjerer spiller det for så vidt ingen rolle hvem som streiker. Tar ikke flyet av, blir vi sittende bom fast, enten vi skal i bryllup eller på shoppingtur på Kontinentet. Uansett hvor viktig reisen er, har vi alle en grunn til å komme oss dit vi har kjøpt billett. Og går ikke flyet, går vi glipp av langt mer enn selve transportetappen vi har betalt for.

I en slik situasjon er det vanskelig, for ikke å si utenkelig, å føle sympati med de kabinansatte.
Vi vil gjerne gi dem skylda for at vi ikke kommer dit vi skal til avtalt tid. Vi ser for oss flyvertinner og flyverter som sutrer over småplukk som de på den andre siden av forhandlingsbordet ikke gikk med på innfri.

Men bildet kan være et ganske annet. Det er lite trolig at de kvinner og menn som gjennom mange år har gitt all sin arbeidstid til å servere oss en hyggelig reise, synes det er spesielt tilfredsstillende å se de samme passasjerene strandet i en avgangsterminal. Det er også lite trolig at disse kvinner og menn ønsker å sverte et selskap de en gang drømte om å jobbe for. De ønsker trolig i dag å kle uniformene sine med like mye stolthet som da. Det eneste de gjør, er å ta i bruk det pressmiddelet de med like stor rett som andre lønnsmottakere, tyr til når misnøyen overgår det man er villig til å akseptere.

Flygende personell har vært vitner til en helt annen utvikling i rettigheter og lønnsvekst enn andre yrkesgrupper. En skal lete lenge etter yrker der de ansatte har blitt nødt til å jobbe mer for mindre lønn. Det er en grunn til at du og jeg kan reise til Roma den ene helgen, og til London den neste. Som forbrukere nyter vi godt av priskrigen i lufta. Mye takket være at ansatte i luftfarten har vært villige til å akseptere dårligere arbeidsvilkår.

Så kanskje neste gang en smilende Kristina ønsker deg velkommen om bord en SK-flight til Stockholm, kan du tenke på at hun strekker seg langt for at nettopp du skal få en billett til under 500 kroner. Og kanskje du også kan sende en tanke til Krister som ikke fikk beholde jobben av nøyaktig samme grunn.
Er streik blitt prisen å betale for å fly billig?

Hilsen Øystein.

Venner i hytt og pine

Hvor mange venner har du? Og da mener du i den virkelige verden, eller i den virtuelle?

Jeg innrømmer det gjerne: jeg er fullstendig hekta på Facebook. De første dagene var jeg sykelig opptatt av hvor raskt antall venner steg time for time, og aldri tiligere har jeg klikket hyppigere på "oppdater"-ikonet enn da.

Når det stagnerer er det ikke noe gøy lenger... Man må rett og slett innse at det er begrenset hvor mange venner man har. Men er de egentlig vennene våre? Hvor mange av disse folkene i den virtuelle vennekretsen ville man tålt å ta en kaffe med en time eller to?

Jeg har gått gjennom vennelista mi. Egentlig er det ganske få jeg ville følt meg avslappet med. Kanskje 20-25 stykker? Likevel har alle "vennene" på Facebook full tilgang på det jeg gjør, bilder jeg måtte legge ut av meg selv i mer eller mindre pinlige situasjoner, og ikke minst, disse perifere bekjente kan når som helst skrive hva som helst om deg.

Det er det som skremmer meg. Jeg hoppet på en karusell i fart, jeg vil ikke hoppe av, for jeg synes det er ufattelig gøy, samtidig kan det hende at den vil snurre litt fortere enn planlagt.

Vil jeg egentlig at alle skal vite hva jeg til enhver tid holder på med? Vil jeg overgi all kontroll over hva slags bilder av meg som blir lagt ut på nettet, til andre? Og hvem vet, for å være ekstra paranoid, om ikke hele Facebook er et instrument for Storebror å få full kontroll på alt vi holder på med? En skikkelig "tracking" av alle som er med?

Egentlig handler det om nettvett og personvern. Problemet er bare at det er så ufattelig gøy - og avhengighetsdannende!

Er DU på Facebook?

Hilsen Øystein.

Over dammen for 12 bucks

Michael O' Leary gjør det igjen - skremmer vettet av de etablerte flyslskapene.
For til nettstedet Flightglobal.com sier mannen bak Ryanair at han fra 2010 skal selge billetter fra Europa til USA for 12 USD. Eller cirka 80 kroner.
Og mannen mener alvor! Han har varslet at han vil kjøpe opptil 50 fly av typen Boeing 787 Dreamliner, eller Airbus A350, så han er virkelig ute etter å ta markedsandeler fremfor å tilby en råbillig kuriositet.

Dette betyr at han pirker et marked som de etablerte flyselskapene hittil har vært alene om - interkontinental flytrafikk. Det som har skjedd med luftfarten i Europa, med hard konkuranse, konkurser, og slutt på vin og matpakke bak gardinen, er altså i ferd med å skje aver Atlanteren. Ryanairs inntog vil sannsynligvis bety at de store flyselskapene må legge om stilen, for i være med videre i konkurransen.

Hvordan i all verden kan han få dette til? For det første vil flyene ta av og lande på alternative flyplasser. Skal du fra Oslo til New York, blir det, uansett hvor absurd det høres ut, direkterute mellom f.eks. Sandefjord og Baltimore. Skal du ha mat om bord? - Betal! Drikke? - Dra kortet! Se film? - Fram med lommeboka, igjen! Bare det første året regner Ryanair med at de vil frakte 70 millioner passasjerer fra 23 europeiske flyplasser, og alle får ikke de billigste billettene.
Selskapet får egne direktører, og eget navn, og stal styres uavhengig av Ryanair.

Dersom O'Leary får dette til, vil han nok en gang revolusjonere luftfarten. Flere av oss vil få anledning til å se mer av Verden.

Dette blir tøft for de store flyselskapene. De blir nødt til å tenke nytt.

Spørsmålet som gjenstår er hvor lite O'Leary har tenkt til å sette av til klimakvoter...

Forbrukerbevissthet handler ikke bare om pris!

Hilsen Øystein.

Lufta er for alle!

Dette første innlegget skriver jeg for å bli kjent med dere. Seerne, bloggerne, forbrukerne.
Med utgangspunkt i mine fagfelt i TV 2-nyhetene, forbrukersaker, luftfart og personlig økonomi, vil jeg gjerne høre fra dere hva dere vil ha mer av - og mindre av.

Hva er det vi bør dekke? Hvilke saker kjeder dere så mye at dere skifter kanal? Er det forbrukersaker eller temaer dere synes vi bør følge ekstra nøye opp?
Som reporter i TV 2-nyhetene er det min oppgave å stå på forbrukernes side, og stille deres kritiske spørsmål til myndigheter og næringslivet. Det er min oppgave å se til at overgrep mot forbrukerne kommer fram i lyset, slik at de ikke skjer igjen.

Derfor vil jeg gjerne starte min første blogg med å invitere dere til å komme med innspill, ris, ros og tips, slik at jeg kan bli bedre til å belyse de viktigste problemstillingene - de dere forbrukere er opptatte av!

Så dersom du har opplevd eller sett noe som du synes TV 2-nyhetene bør grave i, ta mer enn gjerne kontakt med meg. Enten direkte på bloggen, eller via e-post olo@tv2.no

Jeg har kalt denne siden "Lufta er for alle!" av to grunner. På den ene siden refererer jeg til utviklingen i luftfarten, som gjør flyreiser tilgjengelige for alle. På den andre siden er ikke det å si sin mening på TV forbeholdt politikere og maktpersoner - også mannen i gata har rett til å "få det ut" på lufta.

I nær framtid vil jeg skrive om blant annet krisen i Airbus og forventningene til den nye strategiplanen til SAS, som kommer i løpet av mai. Og, selvfølgelig, alt annet som måtte dukke opp av spennende saker i mellomtiden.
Men før det, er ordet ditt!

Øystein.

Velkommen til min blogg!

Mitt profilbilde

Øystein Løwer

Fra: Oslo

Født: 1978

Øystein Løwer er født 8. januar 1978, og har jobbet i TV 2s nyhetsavdeling siden våren 2002. Han er oppvokst i den fransktalende delen av Belgia, har både Baccalauréat og Sciences Politiques-studier fra Frankrike. Han avla eksamen i journalistikk ved Høgskolen i Oslo våren 2003, og jobber i dag innen fagfeltet forbrukerjournalistikk og økonomi. Øystein er også TV 2s luftfartsreporter, og følger særlig tett konkurransen mellom SAS Braathens og Norwegian.

Mer...

august 2007
ma ti on to fr
    1 2 3 4 5
6 7 8 9 10 11 12
13 14 15 16 17 18 19
20 21 22 23 24 25 26
27 28 29 30 31    
             


hits