Ferdig med Facebook

image4

(Eller en tørrlagt Facebook-misbrukers betroelser)


Jeg fikk tilbud om å prøve. Jeg ble hekta. Det har vært tøft, men jeg skal aldri røre Facebook igjen.

Det skjedde i midten av april. En venninne jeg hadde god tillit til sa: - Prøv heller Facebook, det er mye morsommere!
Etter noen runder med skepsis klarte jeg ikke å motstå lenger. Jeg fikk min egen profil, "vennene" strømmet på. Først noen dusin, så fikk jeg nye "venner", enda flere, folk jeg så vidt hadde møtt, gamle bekjente. Jeg fikk min plass i miljøet.
Jeg begynte å legge ut bilder av meg selv og andre. Ferieminner, Kodak Moments fra fester, flere og flere personlige opplysninger, planer, arrangementer jeg skulle delta på, og meldte meg inn i undergrupper.
Og fikk stadig flere "venner".

Det tok mye av min tid. Fritiden ble bindingstid foran PC-skjermen. Abstinensene vokste for hvert øyeblikk jeg ikke var online. Kom det ikke nye "venner" til, måtte jeg invitere nye, ikke bare for å føle mitt eget ego vokse i takt med "venne"-barometeret, men også for å få en bekreftelse på at jeg lett kunne overbevise andre om at dette var et nødvendig onde, og i samme slengen konsolidere fellesskapsfølelsen det gir å være flere i båsen.

Etter hvert oppdaget jeg at Facebook ikke gjorde meg lykkelig, snarere tvert imot. Fritid, jobb... Jeg lot ikke en eneste mulighet gå fra meg. Rundt meg så jeg flere og flere kollegaer synke i samme rus og avhengighet som meg selv. Det hele så ganske trist ut.

Elendigheten kulminerte i et morgenmøte på jobben, da jeg fikk høre av en nær kollega: - Ja, du, Øystein, du er i hvert fall ikke redd for å kline ut hele privatlivet ditt på Facebook!

Kortslutning i synapsene på direkten:
hele min person var blitt allemannseie, mitt privatliv hadde blitt offentlig, alt jeg kunne fortelle om meg
selv var lest og sett fra før... Jeg hadde aktivt sørget for min egen identitetsfrarøvelse, i en digital Verden der ingen ting i ettertid kan viskes ut. Et skremmende faktum som gjorde at jeg måtte ta en avgjørelse.

På den ene siden sto den virtuelle Øystein med 250 "venner" som tryglet om å få beholde sin plass i det berusende nettverket. På den andre, den levende Øystein med 25 VENNER, som heller deler sine erfaringer over en dobbel
cortado eller en telefonsamtale i sofakroken.

Den levende utgaven av meg klarte etter en hard slåsskamp å overvinne den virtuelle. Det ble tøffe tak. Og selv om den virtuelle utgaven av meg fortsatt ligger ute i Cyberspace og bare venter på å bli vekket til liv igjen (det jeg har lagt inn, blir aldri borte, se det som en nettvettig advarsel, kjære leser), lever jeg fortsatt i beste velgående, ti dager etter at Facebook for min del ble et tilbakelagt kapittel.

Vennene mine finner jeg ikke i fjesboka. Dem finner jeg i telefonboka.

Velge og vrake

Om kort tid skal Forsvarsdepartementet legge fram sin innstilling til fremtidig valg av militære transportfly, for Stortinget. De gamle Hercules-flyene er slitne, de utgjør et lett bytte ute i krigsområdene, de er blitt en trussel for seg selv, 40 år etter at de ble tatt i bruk.
Uansett hvor mange hundre millioner skattepenger som skal gå med til vedlikehold, vil de gamle arbeidsjernene aldri kunne matche dagens høyteknologiske alternativer.

Forsvaret trenger nye fly for de neste 40 årene. Tre milliarder kroner må på bordet for å skaffe fire nye transportfly. Tre milliarder er mye penger. Derfor er det naturlig at alle som har fly å tilby, blir betraktet i konkurransen. Problemet er bare at det i dag finnes to alternativer. På den ene siden, Lockheed Martin’s nye Hercules, som bortsett fra navnet og utseendet, har lite til felles med forgjengeren. Og så er det Airbus A400M. Et teknologisk vidunder som ikke har lettet fra tegnebrettet ennå.

Men situasjonen er blitt så akutt at Forsvaret trenger nye fly nå. Og det betyr nå med en gang.
Derfor er det høyaktuelt med en såkalt hurtiganskaffelse. Det betyr å kjøpe fly som allerede finnes der ute. US Air Force har bestilt så mange Herculesfly at de kan avse fire stykker til det norske luftforsvaret. Dermed kan Forsvarsminster Anne-Grethe Strøm-Erichsen (Ap) løse saken fort.

Men siden tidsperspektivet er så langt som det er, vi snakker om de 40 neste årene, er det nærliggende å spørre om en kriseløsning er forsvarlig på lang sikt. Airbus føler seg dolket i ryggen, enkelte politikere snakker om rehabilitering av de gamle Herculesflyene. Men det tilbakevendende spørsmålet blir: har vi råd til å vente? Har vi råd til å leie fly til de oppdragene Norge har forpliktet seg til å delta i? Pengene flyr mens flyene står på bakken.

Svaret fra departementet på spørsmålet om vi kan vente, er høyst sannsynlig nei. Stortinget blir dermed nødt til å votere eller forkaste et forslag om hurtigkjøp av Herculesfly. Forkaster de folkevalgte dette, blir spørsmålet hvordan vi skal klare oss uten, i en periode på kanskje ti år. Og selv om de pasifistiske kreftene i noen av oss sikkert roper høylytt om å la være å kjøpe nytt militært utstyr, er det nå engang slik at internasjonale forpliktelser skal holdes.

De gamle Herculesflyene er blitt for gamle. Forsvaret er i tidsklemma og må skaffe nye fly raskt. Det finnes pr i dag et eneste alternativ.

Med andre ord: Norge må vrake. Men kan ikke velge.
image2

Svenskens Ankommende Strategi

Hvordan ser fremtiden ut for SAS?
(foto: Øystein Løwer)

I vinter møtte jeg Mats Jansson. En høy, svensk og svært imøtekommende gentleman, den nye toppsjefen i SAS.
Det første jeg la merke til var hvor uredd han var for spørsmål han ikke hadde fått på forhånd. I forkant av intervjuet, det første han ga til et norsk medium etter å ha tiltrådt, hadde hans pressekontakter insistert på punkter han ikke ville, eller ikke ville kunne, svare på. Mitt prisipp er at jeg som journalist har lov til å spørre, så får heller intervjuobjektet la være å svare.

Han møtte meg altså åpent, i sterk kontrast til sin forgjenger. Jørgen Lindegaard opplevde jeg ofte som defensiv og skeptisk til journalistene. Denne gangen fikk jeg møte en mann med en helt annen instilling. Kanskje ikke så rart, Mats Jansson er gift med en journalist. Derfor lovte han meg også at han alltid personlig ville fronte selskapet overfor pressen - i gode og onde dager.

Under intervjuet fikk jeg ikke så mange konkrete svar om hvilke planer han hadde for fremtiden til SAS. Snarere at han var i ferd med å legge planene. Det skulle han komme tilbake til i mai, sa han. Nå har mai kommet, og det samme gjør strategiplanen.
Vi journalister venter i spenning.
De ansatte venter i frykt. 
De reisende kan være forventningsfulle.
For hovedkonklusjonen jeg trakk den gangen var at Jansson ville rette alt fokus i selskapet mot kundene, mens de ansatte ikke kunne føle seg trygge i et marked i konstant utvikling. Flybransjen møter minst en ny uforutsigbarhet så fort man tror man har kommet over den forrige.

Vi vet ikke noe konkret om strategien til Janssons SAS per i dag. Men vi kan i det minste ane hvilken linje han har tenkt å følge. Han virker beslutsom og tøff.
I dag ble det nemlig kjent at samtlige rundturer mellom Stockholm og København, samt Oslo og København, ikke lenger skal drives av SAS Danmark,  slik den danske delen av  selskapet hadde enerett til fram til i dag.  Nå skal henholdsvis SAS Sverige og SAS Norge (SAS Braathens) ta over, 
fordi de vil kunne drive rutene på en mer lønnsom måte. De som opererer billigst, får gjøre jobben. Dermed mister 200 SAS Danmark-ansatte jobben. At dette er en umiddelbar straff til de ansatte som streiket ulovlig i SAS Danmark for kort tid siden, er lite trolig.
Aksjonen kostet riktignok SAS 100 millioner kroner, men dette  ha vært planlagt over lengre tid. 

Sett i et større perspektiv... Kan dette være starten på en langsiktig plan der man etter å ha "bolagisert", det vil si etter å ha splittet opp "gamle SAS" i flere datterselskaper, nå setter selskapene opp mot hverandre i en intern konkurranse? En slags situasjon der hver rute blir lagt ut på anbud, slik at det selskapet som kan drive ruten billigst, får drive den?

Har det selskapet som på en unik måte klarte å forene tre nasjoner, plutselig "vrengt jakka", og gjort de tre landene til arge konkurrenter i et selskap som bare et gammelt navn binder sammen?

Mens vi venter på SAS-konsernets strategiplan, er det lov å tenke høyt. Dette er, som sagt, rene spekulasjoner fra min side.
 
Trolig håper de ansatte at jeg tar feil.
Mitt profilbilde

Øystein Løwer

Fra: Oslo

Født: 1978

Øystein Løwer er født 8. januar 1978, og har jobbet i TV 2s nyhetsavdeling siden våren 2002. Han er oppvokst i den fransktalende delen av Belgia, har både Baccalauréat og Sciences Politiques-studier fra Frankrike. Han avla eksamen i journalistikk ved Høgskolen i Oslo våren 2003, og jobber i dag innen fagfeltet forbrukerjournalistikk og økonomi. Øystein er også TV 2s luftfartsreporter, og følger særlig tett konkurransen mellom SAS Braathens og Norwegian.

Mer...

mai 2007
ma ti on to fr
  1 2 3 4 5 6
7
8 9 10
11
12 13
14 15 16 17 18 19 20
21 22
23
24 25 26 27
28 29 30 31      
             


hits